Den første handleturen
Det var ganske tidlig på dagen. Ho mamma stod i forkle ved benken og renska epla. Det lukta ganske så godt i kjøkkenet, og det var fyr i omnen. Æ satt i bordenden og lekte. Æ kunne ikkje være store tøtta.» -Du Beate,» sa ho mamma. «Kan du ikkje kle på dæ og gå på butikken? Æ e fri førr kanel, skjønne du, og uten kanel, bli det ikkje nokka go eplekaka.»
Jau, æ kunne vel det. Ikkje det at æ hadde prøvd det før, men æ trudde nok æ skulle greie det. Ho mamma hjalp mæ på med uteklean. Til slutt fikk æ den bittelille, røde ryggsekken på ryggen. Den hadde kvite lærsnora, og ho mamma reima godt igjen på toppen. I ett matpapir lå det ei blank krona, og på lappen stod det: En pakke kanel. Æ la i vei. Opp på skolebakkan, bort og førrbi skolen der de store ungan hadde time: Æ kunne se dem igjønna vinduet der de satt bøyd over bøkern. Nedover skolebakken bar det. Æ så Tonning-butikken. Der vesste æ at de hadde mye rart. Godteri og sånn. Karamella i store, blanke boksa. Det va enten han Tonning sjøl, eller så va det ho Berta som va bak disken. Ho Berta brukte førresten å sei; Barn skal ses men ikkje høres, og så så ho strengt på mæ! Æ skjønte ikkje heilt ka ho meinte med det. Men ho mamma brukte å spørre om æ hadde betaling førr å prate, og så sa ho at æ grov og spurte meir enn ti vise kunne svare. Kanskje det hadde nokka med det å gjøre?
Mett i bakken traff æ ho Margit. « Kjære ban, kor skal du?» Spurte ho. Gjett om æ va stolt då æ kunne fortelle at æ, jau, æ skulle på butikken å kjøpe kanel førr ho mamma baka eplekaka og va blitt fri. Ho Margit slo henden sammen og sa at æ va flenk, lita som æ va.
På butikken fikk æ kanel, og resten av pengan inntulla i matpapirlappen. Æ måtte skynde mæ heim , sa han Tonning. «Nu venta mor di på varan.»Æ gikk som bæst æ kunne opp skolebakkan. Den va så bratt, den bakken og det va ganske så tungt. Resten av turen fikk fort. Å ho mamma blei glad då æ kom heim. Med kanel. Sånn blei det eplekaka den dagen. Kver gang æ lukta kanel, tenke æ på min første handletur aleina. Då æ va to år.
Havet er farlig
Det e vår. Æ e på tur tel ho Anita. Ho bor på Tofta og dit e det en bette vei å gå. Æ e 6 år, og har felt de to fremste tennern. Det e fleie mulige veia å gå fra oss. Vi bor på E.B. Det står førr Elvebakken. Der e det veldig fint, men veien e ikkje så bra når snyen smelta: Æ har vassa i kanten av ei stor vanntjønn, og då sang æ en sang æ hadde hørt på radioen. Det e ønskekonsert på onsdagan, og då stryk ho mamma klea. Og vi høre på «Ønskekonserten». Der sang ho Kirsti Sparbo om at ho masjerte ved din side, min soldat, og den e veldig fin. å sønge mens man plaska i vann.
Æ e på Varhågen nu. Sokkan mine, som æ har fått av ho mor, sokkertøysokkan som e strekka i mange ulike farge- restegarn heite det vessnok, men ho mor sei at det e sokkertøysokka, e blitt litt våt. Æ har nok i arbeidet med å masjere og sønge forbi vanntjønna vassa over støvlan sånn urlite. Men det gjør ikkje nokka. Æ ser æ at ho Kristine pusla på kjøkken, det glima i brilleglasset hennes: Ho e litt streng, ho Kristine.
Ho Jorunn e ikkje stått opp ennu,. Det s stille oppe hos de. Æ bestemme mæ førr å gå Geitveien . Det e ganske vått på veien, så det e godt æ har støvla på mæ. De e blå. Æ ser huset te ho mor. Ho e ikkje heime, det veit æ. Ho bruka bestandig å gå i fjæra med askebøtta om morran; og nu e det sånn morra. På heimveien bruke ho å leite atte rekved. Det e puslat med tre på Haugnes, det har æ også registrert, så kver en plankebette ho finn og kan putte i omen laga kjærkommen varme. Æ ser lubne gule soleia i den lille elvekanten…De må æ bære plukke. De e så fin på farga…Kanskje æ og ho Anita kan gå og leite opp fleire sånne gule blomsta? Æ skal skynde mæ ned te ho førr å spørre om ho vil være med. Æ går forbi heimhuse tel ho Gerd. Av og tel bruke ho å passe oss….men nu e ho nok på skolen. Ho Hanna e utaførr huset sett. Det lukte høne der. De skravla og prate med kverandre. Fra Oddvarbutikken går æ snarveien over jorda, og så e æ hos ho Anita. Ho e allerede ute ho: Vi bestemme oss førr å gå i fjæra. Blomstran får bære vente. Vi leka på sand- det e bestandig arti å være i fjæra. Vi finn ofte fine skatta som havet har skylla i land- og så kan vi erte sjøbåra. Denna dagen e det store båra! Det går bra de første gangan. Vi flire høgt når vi går ette båran utover, når den trekke sæ telbake; Og så e det om å gjøre å sprenge fort framfør båra telbake på trygg sand! Arti e det. Helt tel ho Anita snubla- og dætt. Båra dræg ho med sæ utover. Svømme det kan vi ikkje. Og det e frøktelig kaldt i vannet. Det veit æ før vi bruke alltid å stekke handa nerdi vannet førr å kjenne på det.Ho Anita hyle høgt. Ho skrik så æ ser alle tennern hennes. Ho e våt på klean. Nu kjæm ho Eldbjørh tel å bi bisk , tenke æ- Ho har så mykkje klevask bestandig- og nu bli det meir… Æ ropa tel ho Anita.: «Du må røyse då opp!» Det får ho ikkje te. Båra e førr sterk! Då tenke æ at båra kan ikkje få ta ho Anita, så æ må hjelpe ho. Æ spreng ut tel over støvlan, enda æ veit at det får æ ikkje lov te. Morsokkan e heldigvis god og tjukk, så æ kjenne ikkje så mykje tel vannet- bære at det e vått- og salt. Æ tar tak i ho Anita. Ho e tung- og ho e våt. Då neste båra skylle inn, så får vi akkurat den hjelpen vi treng: Ho kjem så på føttern. Med mi hjelp.
Vi e både redd og veldig våt da vi går heim tel ho Anita. Tennern klapra i munnen- og det surkla i støvlan. Tenk om havet hadde tatt to.
Ette at vi har fått kjeft og tørre klea, så får vi brødskiva. Med sjokade: og melk. Det e godt.
Badeliv i Kobbevannet
Det va bestandig varmt om sommeren då æ va unge. Når det va rektig fint vær, så gikk vi på badetur tel Kobbevannet. Det va langt å gå tel kobbevannet før de små fotan mine. Men æ gledde mæ også tel turen. Spesielt kan æ huske en gong då ho mamma og han Olav, ho Anne-Lise , ho Bente og æ sku starte. Det tok lang tid før de voksne å bestemme sæ førr å gå. De sku diskutere saken over en kopp kaffe, men æ halte og dro i ho mamma førr å komme av gårde: Så skulle det pakkes Saker og Ting i en kurv; kaffeflaska, kjeks av Marietypen,( dem egna så godt tel å spise ute, sa ho mamma førr de smula så når vi liksom gnog dem i oss med bittesmå musebita) plastkoppa, saft tel å blande ut, badeklea, håndduk, Nivea tel å smøre sæ med, et blad tel de voksne, solbrilla og æ veit ikkje ka. Omsider va vi klar tel å gå. Vi unga brukte å bære ulleteppe vi skulle sette på.
Som regel va det et teppe tel de voksne og så ett teppe tel oss….Det brukte å være sånn at vi blei kald når vi hadde bada eller når sola gjømte sæ bakom en sky og då brukte vi å rulle oss inn i ullteppet. Det va veldig godt å ligge innballa i et sånt teppe, der det lukta litt støv og mykje ull.
Då vi endelig kom frem tel Kobbevannet va det om å gjære å finne Den Beste Plassen. Det var ofte litt vanskelig førr vi skulle liksom ha sola mett i mot oss , og så skulle vi passe på at vi va i le førr eventuelle snikvinda som kunne være kjølig. Vi rigga oss tel på teppan, og selvsagt va vi tørst med en einaste gong. Skoen tok vi av oss; Æ hadde rutate tøysko med ei reim over, og han Olav hadde tøysko med hvit tupp av rågummi. Æ trur de va blå. Etterpå så tok vi av oss sokkan, og førr at de ikkje skulle bli borte, så putta vi de inn i skoen.
Safta lukta sterkt av appelsin, og den skulle blandes med vann ifra Kobbevannet. Det va ikkje nokka saft i verden som va så god som appelsinsafta når vi va på badetur.
Æ va ikkje så veldig «hæri» så æ hylte litt når æ stakk foten ned i vannet. Det va liksom litt mjuk myrbotn, og der sakk føten nedi. Det va bestandig godt og varmt førr føten nedi det mudret, men æ syntes det va litt ekkelt imellom tærne. Den første tådyppinga var liksom bare førr å sjekke forholdene.
Da safta va smakt på, fikk vi selvfølgelig løst på kjeks! Ho mamma hadde bevilga oss en pakke med Zulukjeks også. De va ekstra god. Utpå pakken va det bilde av en negerunge som hadde reng i nesen og et bein igjønna hårfletta som stod mett oppå hauet. Han hadde et spyd i handa og så hadde han bastskjørt. Papiret knitra så artig og kjeksan- de va brun og med fyll. Nam, mam. Eventyrlig god va de med saft tel. Kjolen min va full av smula ette kjeksen, og då æ røyste mæ og alle smulan for ned på ullteppe, da fikk æ kjeft av ho Bente og han Olav. De likte slett ikkje å sette på smula, sa de. Så måtte ullteppe restes og vi måtte rigge oss te igjen.
Ho mamma og ho Anne-Lise de kosa sæ med kaffe. De hadde bytta tel solliv og kosa sæ i sola. De så veldig voksen ut- og litt fremmed – førr de hadde solbrilla på sæ. Beate, kom hit så skal æ smøre dæ , sa ho mamma. Det va Nivea eska ho satt med i handa. Æ hadde lett førr å bli solbrent; Huden min va tander sa ho, ka ho enn meinte med det. Det æ hadde registrert va at i fjeset så va det en type hud, og den blei flekkåt av fregne. Æ hadde masse fregne, og æ likte dem ikkje nokka særlig. På kroppen derimot blei det ikkje fregne. Der blei huden rød, og så ette ei stund blei den tørr og man kunne ha mykkje artig om kveldan med å rive av flak av hud. Det va spennanes å se kor stor flakan blei, liksom. Han Olav, som flassa av på øran, og æ hadde konkurranse om kveldan førr å se kor store flak vi greide å få av. Æ huske at hudflakan kunne bli ganske så stor, og vesst man drog av førr mykkje hud, så blei det en ekkel kant der den ”ordentlige” huden begynnte.
Så va det på med badeklean; æ hadde ei badetrusa æ… Vi skifta bakom en håndduk og det var ikkje bestandig så enkelt.
Etterpå så vassa via og kosa oss uti vannet. Det va liksom ikkje lov å sprute vann på kverandre; men vi gjorde det likevel. Vi sprang ut i vannet så spruten stod: og så så vi kor langt ut vi torte å gå. Æ va imponert over ho Bente som torte å gå helt nesten heilt under arman. Etter ei stund måtte vi ha meir saft. Og så bada vi meir. Og sola oss, og så bada vi, og så måtte vi på oppdagelsestur tundt førr å se om det va bær, sånn gikk de glitranes soltiman …Heilt tel vi gikk heim .
Det va sånn heile sommaren- trur æ….
Fuglereiret
De store ungene pleide gjøre det, samle fugleegg. Jeg hadde aldri vært med på det. Bare sett når Olav kom hjem med store måseegg varsomt lagt i lua og båret hjem slik at skallet var like helt. Egget ble prøvd. Var det stroppet? Det betydde at det vokste en fuggelunge inni det, og da kunne man ikke spise egget, sa mamma, mens hun hadde egget i en kasserolle med vann. Var det stroppet, ville det synke.
Denne dagen var det varmt og godt, og det var mange unger sør i fjæra. Det var da jeg gikk øye på kjelden. Oj, den hadde et rede. Jeg nærmet meg sakte, så stille jeg bare kunne. Kjeldemoren pek og ville ha meg vekk derfra. Jeg ville se i redet, ville se eggene. Små, mindre enn måseegg la det tre stykker i reiret. Jeg kunne ikke dy meg, men strøk over dem med pekefingeren. Så varme de var! Det kjentes lunt og fint inne i reiret. Det var spennende. Kjeldemora peip og peip. Varsomt løftet jeg et egg ut av redet, så ett til, og til slutt det siste. Jeg tok av meg lua og la eggene varsomt nedi. Varsomt, så varsomt, og så tok jeg lua med bort til de andre ungene. De skulle nok bli misunnelig på meg! Jeg var veldig stolt der jeg balanserte på steinene mens jeg innimellom kikket hvor de andre var.
Kanskje mamma kunne koke dem til meg? Kanskje jeg kunne spise egne egg til kveldsmat? Forventningene danset i hodet på meg!
Endelig tremme. Jeg viste frem fangsten min. –Hva slags egg er det der, sa Helge. Oj, det er eggene til den tjelden der, sa en annen og pekte!
Jeg så meg rundt og fikk øye på tjelden som pek så skrekkelig. Det begynte liksom å gå opp for meg at det egentlig var hennes egg!
Jeg fikk tårer i øynene. Hva hadde jeg gjort? –Har du tatt på eggene, spurte en med streng stemme. Joda, jeg nikket. Jeg hadde da det. – Det var dumt for da skyr moren rede, sa han ubarmhjertig, og forresten kan du ikke spise de eggene der. De er stroppen! Og uten å trekke pusten fortsatte han, og dessuten er det ulovlig å ta tjeldegg. Nå kommer politiet og tar deg!
Jeg ble aldeles stiv. Politiet kom for å ta meg? Ville de kaste meg i fengsel?
Fort sprang jeg tilbake i redet med eggene. De andre barna lo. Jeg syntes det hørtes ut som de gledet seg over at jeg var så liten og dum at jeg ikke skjønte jeg kom i fengsel av å ta eggene til tjelden. Jeg sprang alt jeg kunne . På Skolebakken måtte jeg stoppe for å trekke pusten ett øyeblikk, så fortsatte jeg hjem. Inn i huset til mor. Inn i stua, og under bordet. På bordet lå en sid duk. Her kunne vel ikke politiet finne meg? Lenge satt jeg der mens hjertet dunket i brystet mitt. Igjen og igjen så jeg for meg eggene i lua, og de andre ungene. Tjeldemora som peip: Det var utrolig trist det hele! Jeg kjente gråten langt nede i magen, som en stor klump som vokste og vokste, og gjorde det umulig å puste. Det spratt tårer ut av øynene. – Jeg mente det ikke, hvisket jeg, mens jeg prøvde å svelge gråten. –Jeg mente det ikke. Det kom som et hulk, og verden eksploderte i snørr og tårer. Jeg hørte døren åpne seg, og en hånd løftet på duken. –Hva er det for noe?, sa en mild stemme. –Mamma, hulket jeg, mammaen min…og sammen med snørr og tårer kom den triste historien om eggene og politiet som skulle komme og hente meg!
Mamma trøstet og holdt, tørket snørr og tårer, sakte falt jeg til ro. Hun forsikret meg om at jeg ikke ble hentet av politiet, at det ikke var ulovlig å ta egg, – men , føyde hun til, det er ikke noe lurt å gjøre det! Tenk som fuglen har strevet med de eggene. Jeg gråt litt til, for tjeldemoren.
I dagene etterpå, i lang tid etterpå, drømte jeg at politifolk kom og dro meg frem fra tryggheten under bordet.
Og siden den dag har ikke jeg vært og lett etter egg, nei. Følelsen av å begå en forbrytelse ligger sterkt i meg når jeg ser andre reke egg.. og det holder i grunnen….helt sant.
Bading i elva
Helt nord på Haugnes var det ei elv med leirbunn. Den var egentlig eldig fin å bade i, det syntes både han Olav og jeg. En vakker maidag da sola skinte vakkert på himmelen hadde vi tuslet oss nordover sammen med ho Ann May og han Ragnar. Det var bare med et slumpetreff at vi havnet nede på elvebakken, rett nedenfor den nedfalne broa, der bare noen få brubiter stod igjen som et vitnesbyrd om en forgangen tid da man trengte bro over elva for å komme sandmelan til Andenes. På andre siden av elva var det nå et høyt gjerde. Innenfor gjerdet holdt Forsvaret til. Forsvaret, det var uniformskledte menn, det. De bråket i alle fall med fly i Forsvaret, slik at det nesten ikke var ørens lyd å få. Denne vårdagen var det imidlertid stille.
Da vi kom på den solvarme leira, kom han Olav til å tenke på at om sommeren pleide vi faktisk å bade her. Det var en besnærende tanke! Vi andre funderte bare et lite øyeblikk på innholdet av den tanken. Bade? Det kjentes ut som en god ide. Det tok bare små sekunder før vi hadde ranget av oss klærne, og stakk tærne ned i det gufskalde vannet. Iskaldt! Det var så kaldt at stortåa ble rykket opp av vannet helt med egen kraft når man prøvde å dyppe den.
Olav var litt mer hardfør, kan, så han plasket seg vei ut i elva. Der begynte han å sprute vann på oss andre. Gjett om vi hylte! Det gav gjenlyd på elvekanten mens vi hoiet og ropte og ble mer og mer våt. På beina klebet den våte leiren seg, og føttene frydet seg i den varme sanden etter en lang vinter. Det var utrolig artig.
Langt om lenge var vi fornøyd med vårbadet. Vi trakk på klissete klær og begav oss hjemover. Jeg kan huske at jeg hadde leire både i fjeset og i håret.
Det var fire godt fornøyde barn som kom hjemom til ho mamma.
Der var det i sannhet ikke mange godord å få da hun ble klar over hva vi hadde foretatt oss. Ann May og Ragnar ble sendt hjem med streng beskjed om å fortelle hva de hadde vært med på . Olav og jeg ble sporenstreks sendt på loftet for å legge oss, og det midt på dagen! Det var rystende at vi hadde gjort noe galt, men straffen var ikke så verst. Olav og jeg lekte i den røde senga hele den dagen, og hele neste dag. Da var mamma så grundig lei av å ha oss inne, at vi slapp ut. Ikke ble vi så mye som forkjølet av tildragelsen heller, jernhelse som vi hadde, uteungene på Haugnes.
Bytur- eller tur til Ainnes om du vil
Haugnes var ikke store bygda, men den rommet alle mine drømmer og var et fantastisk sted for å utvikle fantasier gjennom lek. Det var ikke så ofte at vi dro ut av bygda, men en gang i måneden pleide mamma bli med Anne Lise og Bente til Andenes for å feire lønningsdag. Det hendte seg at Olav og jeg fikk være med, og det var stor stas, det. Jeg husker enda spretten i føtter som ikke kunne stå i ro mens vi ventet på bussen. Jeg måtte bare hoppe, så glad var jeg i hele kroppen.
Før vi kom så lang som til skolebakken for å vente på bussen, var det alltid vasking og klesskifte og alt det som fulgte med. Jeg likte ikke å få på finstrømpebukse. De var fryktelig trange og ikke noe gode å ha på seg. Finkjolen var også på når man skulle noe så viktig som på bytur. Jeg kan huske at jeg hadde en petitetrutet hatt også, som tronet på hodet. Med veske var habitten upåklagelig! Som regel lå det noen slanter i vesken også, så følelsen av høytid og rikdom var stor.
Bussturen pleide å ta sin tid. Bussene da jeg var barn var faktisk utformet på en helt annen måte da jeg var barn enn de er nå. Man satte seg ned i et sete som ikke var hevet så høyt fra gulvet, og så var vinduene små og man måtte stå i setet som barn for å se ut.
Omsider kjørte bussen ned Storgata. Da var det mye spennende å se på. Butikker og hus og mennesker. Vi pleide sitte på helt ned til rutebilstasjonen. Da bussen stoppet og parkerte, gikk vi ut. Som regel skulle Anne Lise og mamma noe først. Da ble vi halt med på butikker. Den kjedeligste plassen var hos ho Nusse. Der skulle de voksne se på , og prøve klær. Det var absolutt ikke noe spennende å være der. Jeg kan godt huske at jeg raskt begynte å mase om å gå ut. Hele butikken var full av knitrende klær som hang på stativ som gikk rundt, lå i hyller eller i skap langs veggen. Det var bra kjedelig med slik klesprøving. Jeg pleide lure meg ut på fortauet. Der kunne jeg både se i vinduet på alt de hadde å selge i butikken, og jeg knne titte på folk. Jeg pleide hoppe ”liksom ” paradis eller øve meg på å hinke i ventetiden. Omsider var de ferdig med prøvingen.
Noen ganger hadde Anne Lise eller mamma en pose med seg ut. Da hadde de kjøpt seg noe nytt. Jeg skjønte godt at de likte å handle noe nytt, selv om jeg selv var mest glad i kler som allerede var godvenner med kroppen min. Kanskje det var en del av det å bli voksen, å like å handle klær? I så fall, husker jeg at jeg tenkte , vil jeg ikke bli voksen!
Noen ganger skulle de voksne på kontor. Det var også steder til å få mark i rompa av. Først måtte vi vente på tur, og vente mens de voksne snakket om alvorlige ting.
Men etterpå! Etterpå var det kafebesøk. Det var rosin i pølsa det. Brus og sjokeladekake med kuler på, brus som kom helt opp i nesen og lagde kilende bobler når man drakk den med sugerø, og sugerør – det var i alle fall noe som hørte kafelivet til. Vi satt lenge og bare tittet ut av vinduet og så på folk som hastet forbi i alle retninger, og så røykte Anne Lise og mamma. Dovne skyer av grå røyk mens de pratet og drakk kaffe, og var rent så avslappet at de nesten glemte vi var med. Da var det fare for at man kunne få høre spennende ting, voksenting som de voksne snakket om. Som regel var i unger innom en kiosk før vi tok bussen hjem. Der pleide vi handle godteri, og kvitte oss med pengene våre. Noen ganger hadde vi en liten bok eller et blad i vesken på hjemturen, og noen ganger et ark med glansbiler. En skatt var det uansett.
Dukkevogna
Da jeg var liten jente, fikk jeg en dukkevogn , uten kalender(kalesje) . Det var en blå sportsutgave som dukken min måtte sitte i . Jeg likte egentlig godt å trille tur med dukken i den vognen. Men det var til jeg oppdaget at det fantes vogn med kalender, der dukken kunne ligge. Den oppdagelsen var ganske så sjokkartet, og den kom ved huset til ho Elin. Hun bodde rett ved siden av Oddvar-butikken, og hun hadde en tann på stift som hun skremte meg med. Det var sommer, og vi satt ute med dukkene. De større jentene hadde alle kalender på vognene sine, og jeg kjente det helt inn i hjertet hvor jeg ønsket meg en slik vogn.
Jeg hadde lært å be fadervår av ho mor. Hun pleide si at man sov så godt hvis man ba før man sovnet, og nå hadde jeg virkelig noe å be om. Jeg ba om en dukkevogn med kalender. Jeg prøvde å forklare Gud hvor viktig det var at det akkurat var kalender på vogna, for tenk når det regner?
Tiden gikk og drømmen om vogn til dukka vaks i takt med at en ny vinter gikk mot var. Jeg hadde gebursdag og skulle bli fem år. Mon jeg fikk vogna jeg så brennende lengtet etter? Pappa hadde hatt noen mystiske saker med seg da han kom hjem, men sikker kunne jeg ikke være.
Jeg husker ikke selve bursdagen, men jeg husker godt at det virkelig var en vogn i pakken fra mamma og pappa. Den var kjøpt i byen, og den hadde ikke bare kalender, men også ordentlig regntrekk. I tillegg var det to farger på vogna, gul og brun, og den så nøyaktig ut som en ordentlig barnevogn. Og så , det beste av det beste; Vogna haddestøtdempere som vugget så herlig når man trillet den. Det var en drøm! Jeg var så glad at jeg raskt fikk dukken frem, stappet den ned i vogna og gikk på prøvetur. Vogna var svaret på mine drømmer, og jeg brukte den veldig mye. Å leke med dukker ute var noe som hørte våren og sommeren til, og så snart det var forhold for det, så var vi ute og trillet dukkevogn. Jeg husker hvor stor omsorg jeg hadde for dukken min! – og hvor vanskelig den var som barn. Stadig gråt den, og ville ikke sitte vognen, eller den hadde tisset på seg om måtte ha ny bleie. Rent strevsomt var det, så innimellom fikk dukken og vognen hvile utenfor huset mens jeg var på streiftokt rundt om på Haugnes.
Når jentene lekte med dukker, byttet vi både unger og vogn. Jeg kan huske at jeg likte spesielt godt Elin sin blå dukkevogn. Den hadde sjarme, og så var den lav. Det likte jeg, så vi byttet ofte dukke og vogn.
Jeg lekte lenge med dukker og dukkevogna. I mange år varte denne leken.
Helt til en dag jeg kom hjem og fikk se at Olav hadde bygget seg Olabil. Jeg ante uråd, og sannelig hadde jeg rett! Det var understellet til dukkevognen han hadde rødrevet for å lage bilen. Der og da brast drømmen om dukkevogna, og jeg ble så sinna at jeg leste storebroren min teksten så det sang. Det hjalp ikke. Vogna var og ble borte, og slik forsvant den ut av livet mitt, dukkevognen som representerte selve drømmen i barndommen.
Bente sett hus
Ho Bente bodde i det koseligaste huset jeg visste om. Der hadde de en kjøkkeninngang som var for vanlige folk, og en egen inngang til besøk. Ikke det at jeg så noen som gikk inn i den andre inngangen, altså, men bare å ha to dører var stor stas. I gangen ved hovedinngangen, ved trappa, stod der en negergutt i tre. Han hadde et brett foran seg som man kunne legge ting på. Ho Tulla, som var bestemoren til Bente fortalte at den hadde Bjørn tatt med seg fra sjøen. Bjørn var onkelen til Bente, og han fantes på et bilde i stua, og så var han kompisen til Bjørnar. Jeg var litt fasinert av at de nesten hadde samme navn, så jeg lurte litt på om de ikke var i slekt også, og det enda Bjørnar bodde i et helt annet hus!
I alle fall så var Bjørn til sjøs, og oppe på loftet hadde Tulla kott. Der fikk jeg lov til å være med Bente og leke. Oj, for noen skattekammer det var! Vi lekte gjemsel, og vi kledde oss ut.
Bente hadde mange skatte, hun. Hun eide glansbilder med glitter på. Engleglans med glitter på. Det var den ultimate lykken det,tenk, engler med glitter! Jeg kunne nesten ikke se meg mett på englene. De var så overjordisk vakker, og det med glitter gjorde dem bare enda vakrere. Sånt glitter hadde forresten en tendens til å falle av, og da fikk man gullstøv både her og der.
En annen av Bentes skatter var en eventyrbok om Hans og Grete. Det var en utrolig bok, for bildene reiste seg når man åpnet boka. Det var eventyrlig bare å se i boka.
Ho Bente hadde også ei stor Pusi.
En sommer hadde ho Pusi fått kattunger. Det passet svært bra for da kunne hun og ungene være med i leken. Ho Pusi ble ikledd kyse og kjole, og dandert pent med sine søte små i dukkevogna te ho Bente. Der lå hun og malte mens vi kjørte rundt på den lille familien. Av og til ble ho Pusi lei, og da hoppet hun ut og var ganske skarp i målet. Vi skjønte at hun trengte fred, men det var så herlig å kose med de små kattungene at det var vanskelig å slippe dem.
Ho Bente var veldig oppfinnsom. Det var bare ho som var unge der på bakken, så når hun maste om noe, ja så pleide hun å få lov- etter en stund.
En jul fikk hun hjelp til å lage et vidunderlig pepperkakehus.
Det var pyntet etter alle kunstens regler, og var et vidunderlig skue.
Det var rene eventyrhuset , slik Hans og Grete så det i skogen. Taket var pyntet med kvit melisglasur og det var drops og sjokolade til pynt. Det var så utrolig vakkert der det stod. Jeg hadde vært som snarest innom da huset ble satt sammen, og da luktet hele huset karamell: Jeg visste at slikt smeltet sukker smakte godt, det var helt likt karamellsausen man hadde til dessert. Jeg drømte hele jula om det vakre huset, og jeg måtte liksom innom for å se på det. Man kunne dikte inn både prinser og prinsesser i et slikt hus.
Da huset skulle ”høstes”, var det Olav som ble bedt!
Jeg ble veldig lei meg, og lot meg slett ikke trøste av at det var vanlig at bare en fikk komme og annet voksentrøst som slett ikke passet den sårede sjelen min.
Det tok lang tid før det ble tilgitt!!!
Amerikabesøk
Alle har vi vel slekt på det store amerikanske kontinentet; så er det også med meg. Fra den lille bygda Bø i Vesterålen reise min mors onkel, bestemor Sofies bror Leif Frydenlund til Amerikas land på 1920 tallet, altså noe senere enn den store folkeutvandringen. Leif bosatte seg i Vancover området. Han hadde norsk kone, Ragna fra Bremanger. Mor Sofie snakket ofte med meg om broren i Amerikas land. Det var nesten andakt i stemmen hennes når hun snakket om han. Det kom av og til brev med rare frimerker og hilsner fra den andre siden av havet. Da ville mor Sofie være i fred og tenke over det broren skrev. Da jeg var 5 år var det stor spenning om sommeren; Bud var kommet at onkel Leif og Ragna skulle komme på besøk. Å som jeg gledet meg til å se en ordentlig Amerikadame!!! Dette var i 1964- 65 , så verden var ikke så stor enda.
Mor Sofie var høytidsstemt da dagen endelig opprant: og der kom de. Onkel Leif lignet på mor, han. Iført grå frakk og nypussede sko, hvit skjorte, slips og hatt ankom han med et pust fra den store verden. Ragna hadde minkstola, og vakker hatt. Hun brukte briller og de hadde en sånn svung opp mot der bøylen startet som vi pleide å kalle for «amerikasvung». Det gjeveste med henne var at hun hadde RØD leppestift. Ikke hadde jeg sett voksne damer med leppestift før!!! Håret var tonet slik at det glitrer, og hun var vakker som et eventyr.
Best husket jeg at Ragna røkte; Det var også stort for en liten jente. Tenk at en bestemordame kunne røke. På sneipene var det merke etter den røde leppestiften. Jeg ser det for meg; Jeg rikket meg nok ikke langt unna bestemorhuset mens besøket var der, nei!!! Det var liksom noe stort og ufattelig. Mor Sofie hadde 5 søsken, og jeg tror nok besøket fra Canada var i anledning en bestemt dag, da de 6 søsknene møttes . Det skulle vise seg å bli for siste gang. Det var nok noe av en fornemmelsen av høytid jeg merket hos mor Sofie..
Hun visste hvor uendelig langt det var til andre siden av havet og at det kostet mer enn hun torde tenke på. Selv i min unge alder fornemmet jeg den sorgfullhet over at dette nok var siste gangen de skulle snakke sammen.
—- Mye vann har rent i havet siden onkel Leif besøkte mor Sofie. De er begge døde og borte, og nye generasjoner gror etter dem. I de senere år har jeg fått kontakt med Leifs barnebarn; Kontakten med slekten er gjenopprettet. Det er spennende å vite at vi har en hel liten familiegrein, som springer ut av samme kilde- og det på andre siden av havet.
Å kjøpe godteri
Jeg er født med en søt tann, det pleide i alle fall mamma å si.
Det betyr visst at jeg er veldig glad i det som er søtt. Som barn var det stas å gå på butikken og handle godteri. Det var fryktelig vanskelig å bestemme seg for hva en skulle bruke de svette småpengene til, penger som var tjent på et arbeidsstykke, og siden fraktet i en varm barnehånd ned til ”Tonning” eller ”Oddvarbutikken” mens tankene flakset hit og dit på hva man kunne få for kobberslantene. Utvalget var upåklagelig i butikken.
Man kunne for eksempel få en Donaldtyggekule for 10 øre. En slik kule var pakket inn i et papir med en figur fra Disneyfamilien. De kjente jeg fra ukentlig høytlesing av det siste Donaldbladet. Slike tyggekuler var ganske store, og så hadde de sånn flott farge! Enten var de gul, rød eller grønn. Jeg hadde prøvd å se hvor lenge fargen varte- ved å suge på kulen. Den forvant ganske så fort, fargen altså! Kulen ble da helt hvit og det var nesten som smaken satt i fargen, slik at tyggisen smakte anderledes om den var hvit. I alle fall, om man nå valgte å tygge kulen med eller uten farge, så var det liksom et skall av tyggis, og så masse luft inni. Det var bra dumt! Tyggisen ble ganske så bitter når man hadde tygget litt på den, så den var aldri mitt førstevalg. KIP het en annen 10 øres tyggis. I en pakke KIP var det fem små tyggegummier med forskjellig farge og smak. Papiret var helt gjennomsiktig, og av cellofan, og så var det en rød tråd man kunne vikle det vekk med. KIP var godsaker, det. Om man sparte litt, kunne man tygge bare en av bitene ad gangen, og da varte den lenge. Det var et men med KIPen også. Den ble fort grå og uappetittelig og havnet ut av munnen. Nei, da var det noe annet med SeeetMint! Det var skikkelig tyggis det, til samme pris. Den hadde rosa papir, og så stod det Sweet Mint på den. Selve tyggegummibiten var knallrosa, og den var tung å komme i gang med. Tygging av SweetMint var nærmest arbeid å regne, det. Den trengte mye jobbing fordi den var så hard. Når først man hadde fått bearbeidet en SweetMint, ja da var den ypperlig til å blåse bobler med og til å tygge slik at det skikkelig slafset! Det var liksom den tyggegummien jeg likte best av de man kunne velge mellom.
Om man nå ikke valgte tyggis, så hadde Tonning en stor bøtte med Smørbukk karameller. Der fikk man 2 stykker for 10 øre. De var søte og gode, og smeltet i munnen, Smørbukkene. Jeg likte dem svært så godt. Det ble bestandig vann i munnen når jeg bare tenkte på dem. Det fantes en annen type karamel også. Den lignet på Smørbukk, men den hadde biter av nøtter inni. Det var også en fløtekaramel, og den smakte godt.
Nei, om det ikke fristet med karameller heller, kunne man kjøpe en dropseske. Det var både Saltlakris og Ti på Topp i esker. Ti på topp eskene hadde noen bilder bakpå esken, et fotballag eller noe annet kjedelig sportsgreier, og på Saltlakrisen var det ei dame som stupte fra et stupebrett. IFA fantes også. Det var vissnok pastillen for operaelskere. Jeg var ikke helt sikker på hvordan det lød når en operasanger satte i gang, så jeg kjøpte ikke Ifa så ofte.
Så var det KLUBBA, da. Kjærlighet på pinne i flere farger. De var fra Brynhildsen og fantes i frukt( gul, rød og grønn), karamell( brun) og lakris(svart). Det var liksom en godteri som varte en stud, det, kjærligheten. Varte ja, den varte om man ikke knasket på den.
Det tok bestandig lang tid å bestemme seg for hva en skulle bruke de svette pengene til, og det var om å gjøre å kunne regne rett i tidlig alder for å vite hva slantene var verd, når de skulle omsettes i godteri. Man kunne stå og titte over disken for å se, det pleide hjelpe på, og jeg trengte ikke så lang tid. Men litt betenkningstid var viktig for å kjenne etter om det var det rette valget.
Lykken var stor når pengene hadde skiftet eier og godteriet lå og lyste i hånden min. Da var det ikke mye snakk om å gjemme til lørdag, eller vente til senere. Fristelsen var stor når det lå i hånden. Veien til munnen var heller ikke lang.
Jeg kan enda kjenne smaken av kjærligheten, karamellen og tyggisen fra barndommen. Ethver smak av søtsaker setter meg litt tilbake til barndommen og den lykkefølelsen litt søtt godteri gav. Er det ikke rart at vi bærer barndommen med oss, også i smaksløkene?
Å fange trolltjøa
Da vi bodde på Elvebakkan, så var elva lagelig til før å fange trolltjøa. Olav og jeg fikk låne hvert sitt Norgesglass av ho mamma, og det med streng beskjed om ikke å knuse det. Det var utrolig spennende å liste seg ned til elva for å prøve å få de hurtige krypene ned i Norgesglasset. Vi pleide å liste oss ned mot elva, for vi visste at de hurtige, små ynglene var vare for lyder. Så hoppet vi over til en liten utstikker i elva, og la oss ned på magen. Der tittet vi ned i det rennende elvevannet, der kanten vi lå på stakk som en torvkant ned i elva. Akkurat der var det ho pleide samle seg, tjøa. Vi lå lenge og stirret ned i vannet for å få øye på stimen for å kunne vurdere hvor mange det var tilgjengelig; Når vi så hadde et visst overblikk, så begynte selve fangsten. Da måtte man være stille, og akkurat det behersket Olav mye bedre enn meg. Jeg ble aldri så taletrengt som når jeg visste at jeg måtte være stille, og det holdt hardt for en taletrengt liten kropp. Jeg kan enda huske hvordan ordene boblet i meg og ville ut. De vaks seg til store bobler som til slutt sprengte seg vei opp gjennom halsen. Og Olav ble i sannhet ikke blid på disse utbruddene. Han hysjet på meg som best han kunne, og så konsentrerte han seg veldig om bildet under vannflaten.
Det var morsomt å se på yngelen som vimset snart hit og snart dit i vannet, som nippet til noen strå eller noe annet som befant seg i nærheten av munnen. De raske kroppene beveget seg så vakkert i vannet, og jeg kan huske at jeg tenkte på at fiskene var utrolig flinke til å svømme. Svømme, det var ikke noe jeg hadde lært enda. Det var både kaldt og vanskelig å holde på med slike sysler, så det nesten som et lite under å tenke på at de ursmå fiskene behersket dette mediumet så godt. Vannet. På vannhinna pleide det å sitte mange ulike insekter. Det var fasinerende å se at insektene faktisk kunne gå på vannet uten at de sakk nedi. Jeg hadde prøvd å få det til, jeg også, men beina mine var nok mye tyngre enn insektsbeina for de sakk helt ned til bunnen når jeg prøvde å gå på vannet over elva.
Noen ganger landet store øyenstikkere på vannspeilet. De var jeg redd! Jeg tenkte på at slike insekter nok var spesielt interessert i å stikke i øynene mine, og det var en ubehagelig tanke. De var så store, og så hadde de sånne vakre farger. Det var spesielt når de satt på elvevannet at man kunne beundre de vakre blå – grønne tonene. Jeg syntes at de så ut som innsiden av et skjell, bare det at øyenstikkerne hadde så uendelig dypere fargetoner. De var litt mystiske og minnet om et helikopter!
Trolltjøa var også liksom oppe og nappet i overflaten. Det var litt vanskelig å se gjennom vannet. Olav pleide å vise meg hvor de var, slik at jeg lettere kunne få øye på dem. –Se der, pleide han si, der er to ved den flate steinen, og så dyppet han raskt hele armen nedi vannet og trakk den opp med flere yngel i hånden. Jeg pleide få holde glasset, som vi fylte med elvevann. Det var liksom litt anderledes å se på yngelen når den kom opp i sollyset, og man kunne se på den med øyet helt inn til Norgesglasset. Da kunne man studere både spisebevegelsene og svømmingen riktig nøye. Olav pleide si at vi måtte ha noen steiner i glasset, slik at fiskeyngelen kunne gjemme seg, så når vi hadde fanget riktig mange, pleide vi lage det trivelig for fiskene.
Godt fornøyd med fangsten, tok vi glassene med oss hjem. Det var en regel som het at trolltjøa skulle slippes ut igjen når den hadde vært i glasset over natta. Det pleide vi også å etterkomme. Med unntak av en gang. Da stod glasset på en krakk ved senga til Olav. Jeg husker at det var et spesielt glass, for det var liksom et to-liters glass og det rommet en hel liten stim av fisk, som vi møysommelig hadde fanget. I løpet av natta hadde Olav greid å smeise til glasset, så da vi våknet om morgene, var hele senga våt, og puta dekket av døde trolltjøer!
Det ble ikke flere fangstrapporter på minst en uke etter den hendelen.
Å leke ping, pong blekkboks
Ungan på Haugnes leka mye i lag. Det var særdeles spennanes førr oss som va øngst. Ofte samla vi oss nere ved løkta. Der var det mange spennande leka i felleskap. Best huske æ å leke ping, pong blekkboks. Det man treng då e en tom boks. Den skulle helst være litt stor. En av de store ungan stod. Det betydde at han skulle telle tel hunner. Høgt skulle han telle mens han stod med ansiktet i mot en vegg, og med igjenn – knepte aua. Mens han som stod telt høyt og tydelig 1- 2- 3- så sprang alle vi andre så fort vi bære kunne før å finne oss en plass å gjømme oss. Æ som va lita, fikk som regel ei stor hand å hoille i ; Ho Bente eller ho Britt- de va gode hender å hoille førr de vesste av så mange lure gjømmeplassa. Ungan skvatt rundt i terrenget. Nån før bakom ungdomshuset; der va det fint å ligge i graset på den eine nova førr da hadde man kjempegod utsikt tel han som stod. Nån unga stupe under kvelva båta som lå der og formelig inviterte oss tel å krype under. Nån vesste av små fordyninga i marka – med høgt gras omkreng. Der va det godt å ligge å kjenne lukta av det freske graset. Va du heldig va det syragress man kunne spise- mens spenninga steig i takt med spøttet som samla seg i munnen av alt det syrlige. Nån unga gjemte sæfram med løkta- bak den og i mellom steinan…og nån lå bak den store ruståte «mina» som vi unga kaillte den; Vi levde i sterk ovebevisning om at det va nokka farlig fra Krigens Dager. De voksne blei alltid så alvorlig når de snakka om krigens dager, så æ trur vi skjønte at det måtte være nokka vektig. Eggentlig va det fyrkjelen fra det torvdrevne lysverket, men det vesste ikkje vi.
Når han som stod ropte – 100- ! va det om å gjøre å ligge aldeles stille der man hadde gjømt sæ. Det va gruelig vanskelig: Ofte va det som om æ hadde maur i føten og måtte røre på mæ, enda æ vesste at han som stod hadde ørneblekk førr alt som rørte på sæ! Han rusla rundt på utkikk ette tegn på kor vi hadde gjømt oss, en bevegelse og et glimt av et klesplagg va nok tel at kaksen tok tel flekking og sprang bort tel boksen og sette skanken oppå den og ropte: «Beate!» Og då måtte æ gå bort tel veggen. Som regel hadde han som stod nase førr kem som hadde gjømt sæ i lag, og då snoka han leksom i landskapet rundt der æ kom tuslanes førr æ se om han kunne se nån fleire. Samtidig skulle karen holde øye med boksen. Vi som va «tatt» blei næmlig «fri» dersom en anna kom sprenganes og dulta tel boksen; Då ropte han Ping, pong, blekkboks! De store ungan hadde oversekt over aktuelle gjømmeplassa., sånn at de vesste kor de skulle leite. Den som blei funne først måtte stå neste gong. Å stå betydde at han skulle telle og så leite opp de anner. Når æ stod der attmed veggen i lamme de andre som va funne, va det om å gjøre å gje tegn tel de som ennu va gjømt: sånn at de kanskje kunne få en mulighet tel å befri oss. Det va ikkje så lett, førr han som stod kunne godt finne på å late som han , i bedagelig tempo rusla ned rundt ei nov, førr så å bråvende førr å se om det va nån som stod en anna plass og bære venta på høvan tel å befri de som va tatt. Då va det om å gjøre å være kjapp, og å gjøre de rette tegnan. Du verden kor spennanes det va å leke sånn! Gjevast va det at vi småungan fikk lov å være i lamme de store, og då prøvde vi selvsagt å gjøre alt heilt rett sjølom vi ikkje heilt kunne verken reglan eller telle tel hundre……
Politi og røver
En yndet lek var det å leke politi og røver. Det beste stedet å gjøre det på var på Tofta hos ho Anita og han Terje. De hadde et nedlagt utedo i forlengelse av fjøsen, og det var et yppelig sted å ha fanger. Det var nemlig slik at hjemme hos Anita så hadde de fått lagt inn vannklosett. En gang vi lekte gjem og leit inne hos Anita, og jeg måtte så på do, hadde Terje gjemt seg bak doen. Han skremte nesten livskiten ut av meg!, så jeg hadde et heller anstrengt forhold til vannklosettet.
Hjemme hos mor var det do ute. Doen hang fast i fjøset, og der var det mørkt. Jeg passet alltid på å få unnagjort slike forretninger før det ble mørkt. Hvis ikke måtte jeg ha følge ut. På do var jeg mørkeredd. Det hadde seg sånn at han Nils Arne hadde stengt meg inne på utedoen vår. Jeg ble stående lenge å rope, full av panikk, før noen kom og befridde meg fra dodraugen, så det var best å utføre slikt i dagslys.
Anita sin utedo var vasket og renset for gammel bæsj, og den var som sagt et yndet tilholdssted for å leke politi og røver. Det var alltid guttene som var politi. Alltid måtte vi jenter i fengsel på doen! De var mange, de var flere og de bestemte. Det var en utakknemlig rolle å være fange. Det likte vi ikke noe særlig. Det var passe forsmedelig, det der.
En dag da guttene var riktig ille, bestemte vi oss for å rømme. Det var kjedelig, kan du skjønne å sitte på utedoen å være fanger.
Hvordan skulle vi klare å komme oss ut av knipa?
Jo, vi hadde en ide: Det måtte da gå an å fire seg ned gjennom doluka? Optimistisk tok vi lokket av! Jo, det måtte da gå an. Spent slapp jeg først begge beina ned i dohullet. Det kilte forskrekkelig i magen med tanken på hvor mange rumper som hadde sittet der … Det var litt nifst, for det var passe halvskjømt nede i doluken. Da jeg hang etter armene, vektløs og litt vettskremt. Kunne det være noen uhyrer nedi doen? Forsiktig prvde jeg å finne fotfeste. Jeg strakk en tå nedi. Bunnen! Jeg slapp meg forsiktig ned og hvisket til Anita at det gikk fint. Bare et øyeblikk etter var vi begge i bunnen av doen, og vi kikket opp i doringen og smilte lykkelig.
Deretter ventet vi til guttene var litt unna”fengslet” før vi brøt løs en bordplanke. Ute, vi var fri! Vi sprang forte som mus rundt fjøsen til ho Bina og så fant vi på noe annet å leke! Ha, nå kunne de bare ha det så bra. (Senere ble rømmingsveien sikret med at planker ble spikret på kryss og tvers fra yttersiden, altså!)
Skoleunga
Han Olav er to år eldre enn meg. Det er egentlig bare 18 måneder som skiller oss, men skolemessig begynte han to år før meg. Skolen var en drøm den. Stor og mektig breiet den seg på skolebakken, og ungene som var blitt så store at de var innskrevet, fikk lov til å gå der. Tenk, de fikk til og med friminutt!! Det var veldig stort å være blitt så stor at man kunne begynne på skolen. Jeg fikk være med da Olav begynte i første klasse. Det var høytidelig. ”Frøken” het Borgny Hansson, og hun var så pen. Kort kjole hadde hun, og håret satt opp i en slags tupert frisyre. Hun smilte pent og ønsket de nye elevene velkommen på skolen. På tavla hadde hun skrevet med kritt, velkommen, og så hadde hun blomster i et glass på kanten av katetret.
Olav holdt mamma hardt i armen. Han hadde ny blå sekk med stiv rygg, og helt nytt penal med både blyant og viskelær. Selv måtte jeg klare meg med den gamle røde ryggsekken med hvit lærreim, den jeg pleide å ha på ryggen når jeg gikk på butikken. Ikke hadde jeg penal heller. Jeg visste at skoleungene pleide å ha det, det hadde Tormod visste meg. Mina pleide å la meg se i Tormods gamle trepenal, og i de avlagte bøkene hans når jeg var der på besøk. Det var spennende å se i skolebøker. Der var det både oppgaver og tegninger og alskens spennende å utforske.
Å så leit det var at det enda var to år til jeg skulle begynne på skolen! Rent forbogent var det, og ikke så lite urettferdig heller. Jeg sugde til meg lukten av skole. Denne lukten av kritt og bøker av forventning og uro. Jeg ville så gjerne være skoleunge jeg også.
Her skulle Olav få lov til å begynne, og han som ikke hadde lyst engang! Mens jeg måtte vente!! Og så tiden da, tiden som sneglet seg av sted når man venter på noe.
Borgny – lærer smilte og smilte. Og så sang ungene en sang før jeg måtte gå sammen med mamma. Da satt Olav ved siden av en flott pult! Det var med lange øyne og stor misunnelse jeg gikk.
Da vi kom hjem til ho mor, satte jeg meg ved bordet. Jeg tok opp en slik bok som skoleungene har og satte meg for å tegne. – Jeg tegnet lærer Borgny. Hun var som en engel der hun stod ved katetret, og så forkynte jeg med fast stemme ;
– Jeg skal bli lærer, sånn som ho Borgny!!!
Den drømmen ble virkelighet. Den holdt seg og var en veiviser opp gjennom hele oppveksten. Det var aldri tvil i min sjel. Med et så levende forbilde var det aldri noen hindringer stor nok i veien. Lærer var mitt ”kall”- funnet på skoleveien til Olav, da han hadde sitt aller første møte med skolen. Det ble et viktig møte også for meg.
Vi som ikke var store nok fikk lov til å komme på skolen på besøk. Vi pleide å gå bort på skolebakken når ungene hadde friminutt. Når så Borgny banket på vinduet for å fortelle at nå skulle de komme inn, ja så kunne vi spørre om å få være med. Noen ganger passet det sånn at vi kunne komme inn. Da fikk vi sitte ved en egen pult, være med og synge og tegne. Det var spesielt artig når Borgny leste eventyr eller fortellinger fra bibelhistorien.
Jeg var med og tegnet både ”Den fortapte sønn”, engler og Jusu som barn i templet, til toner av barnesanger og salmer.
Olav hadde hjemmelekser også. Det var kjempespennende når han satte seg i bordenden etter middag for å gjøre lekser. Jeg satt på andre siden av bordet, og gjorde lekser, jeg også. Siden jeg ikke hadde helt oversikten over hva han holdt på med, så skrev og regnet jeg opp- ned til jeg selv fikk ”lære ” på ordentlig.
Bokstavene bodde i en blå bok med bilder utenpå. Den het ABC boka, og vi hadde en som Olav og jeg eide før han begynte på skolen. Den pleide mamma å lese fra. Jeg elsket tegningene i boka, og etter hvert kunne jeg tekstene utenat.
Det fortelles( og dette husker ikke jeg) at jeg hadde høylesning for Jorunn og Wenche på trappen til Jorunn fra ABC boka. Helene kom ut for å se hva som stod på, og hun trodde jeg kunne lese – helt til hun såp jeg holdt boka opp –ned!
Sommeren på sandmelan
Å bo helt nord i gården er topp når det er sommer. På sandmelan er den herligeste parfymeduften, tenker jeg, Beate, fem år og stikker nesen inn i en hel tue med tiriltunger. De er som små soler, disse velduftende gule blomstene. De lukter sommer og de lukter sol. Egentlig, når jeg tenker meg litt om, så lukter de i sannhet også sand. Den hvite, deilige sanden som formelig ryr ut av de tettpakkede sandmelene. Den er god å leke med når den er oppvarmet av solen. En sommerdag, da Anita og jeg var pyntet i fine sommerkjoler, var vi nettopp og lekte nord i sandmelene. Anita sin kjole var blåstripede og hadde sikksakkbånd i hvitt nederst. Jeg syntes kjolen hennes var veldig fin. Og så hadde Anita sløyfe i håret. I mitt hår satt så visst ikke noe sløyfe. Det var så glatt, så glatt at sløyfa var falt av nesten før jeg gikk ut av ytterdøra. Jeg kunne i alle fall beundre Anita sin sløyfe. Vi hadde tøysko og hvite sokker begge to. Det var varmt og godt, og vi snuste inn den gode blomsterduften mens vi plukket litt tiriltunger her og litt der. Noen steder bar blomstene helt røde, og det var liksom det var en brann i blomstene. Disse likte vi ekstra godt! Best som vi gikk der fikk vi se en sekk. Oj, en hel sekk! Kanskje det var en skatt?
Vi gikk bort til den, og hva skuet våre øyne? En hel sekk full av eventyr! Sekken var full av utrangerte kopper. Koppene var med ulike blomster og noen manglet hank, andre hadde hanken inntakt men hadde skår i toppen. Tefater og asjetter var det også, mange, mange ulike.
Det måtte vært noen som hadde ryddet i skapet sitt. For en herlighet. Vi tømte forsiktig alt på bakken, og så begynte vi å lage lekarhus. En gammel tømmerstokk som var rekt på land ble til bord, og der danderte vi kopper og tefat, byttet ut og prøvde hva som ble penest; En kopp med gullkant og bare et bittelite skår i ble hedersgjesten. Den var det bra fornemt å få låne. En kasserolle med bulkete bunn var også i skatten. Den hentet vi vann i og blandet det sand og tiriltunger. Vi sprang till opp på sandmelan og fant harerug med de morsomme frøene. De passet fint til matlaging. Å som vi kokkelerte! Timene sprang fra oss mens vi byttet på å være vertinne og gjest. Da sulten gnog i tarmene og vi hadde tisset to ganger i sanden, pakket vi skatten vår godt sammen og gjemte den. En serie av dager med lek fulgte . Helt til noen av guttene hadde funnet sekken med skatten i. Med sorg fant vi hele anretningen vår knust til ugjenkjennelige glasskår. Jeg kan ikke huske at vi sørget over tapet. Det var så mange hyggelige ting å leke med, og koppene var da bare redskap for selve leken? De var ikke det som bar innholdet;
Som rekvisitter i et utspilt teaterstykke lå de der, glasskårene med gullkant og engelske roser, iblandet visne kronblader fra tiriltunger med verdens beste duft av sommer og sand varmet av solen, og bar i seg minner fra fornemme selskap med kaffe og prat av virkelige damer som bodde i fantasien vår, Anitas og min.
Tur i fjæra og andre minner
Det var slett ikke vanlig å gå tur i fjæra med ungan. Det gjorde pappaen min. Det var når han var hjemme. Det var ikke ofte det, men da pleide han å ta oss med på tur i fjæra. Det var slett ikke bare Olav og jeg som fikk være med, å nei da. De som var for handa fikk være med. Faren min sa at vi måtte ha godt med klær på oss når vi skulle i fjæra. Det var ALFA og OMEGA at man ikke frøs verken på halsen, på hodet, på fingrene eller på beina når man skulle på tur i fjæra!
Derfor var det full klesinspeksjon før turen startet. Laushalser skulle på, lestene ble sjekket for væte og vottene likeså. Til slutt måtte vi snyte oss, og da var vi klar. Mens vi gikk, med papppa som brøyteplog foran, nordover til fjæra, så pratet vi som en liten hønseflokk. Odd Harald var ofte med oss. Jeg var egentlig litt misunnelig på han, for ho Hildur, bestemoren hans, hadde en flaske Tran og en flaske Sanasol i spiskammerset. Når Odd Harald skulle ta tran, fikk han alltid et stort skeiblad med Sanasol etterpå. Det fikk ikke vi, og tran var bra fælt! Odd Harald var velig frisk bestandig. Jeg tenkte på at det nok var Sanasolen som holdt han så frisk, og ikke den ekle tranen!
Vel nede på stranden, gikk vi på en rekke. Pappa hadde blikk som en hauk og han pleide si: ”Kem vil ha?”, og vi unger ropte i kor: ”Æ, æ.æ!”, og da kunne han si: ”En gammel støvel!”, eller han kunne si: ”En dø manet!”. Uansett hva han så, så ble det nøye inspisert av oss. Og det var stor stas å være ”eier” av slike skatter i fjæra. Han pappa pleide fabulere hvem som hadde eid tingene vi fant, før eller hvordan de var havnet i fjæra. Det var alltid fryktelig spennende å høre historien om tingene, og vi var nok både stor i øynene og med ørene på vidt gap mens han fortalte.
Vi byttet på å holde pappa i hånden mens vi gikk og det var trygt å godt endelig å ha en pappa hjemme. Ofte glemte vi nesten av han, for det gikk så lang tid mellom hver gang han var hjemme, sånn var det når jobben var på fiskebankene utenfor Tromsø. Da måtte vi venne oss til at den høye mannen, som klemte mamma, det var sannelig pappa! Når han kom hjem, hadde han alltid en skipssekk med skittenklær. I den var det også godteri, som han hadde kjøpt på noe som het utførsel. Om søndagene var det han som kokte middag, og da var det høytid i huset. Kvit skjorte og en stille stund i kjøkkenet gav god mat.
Siden pappa var på havet, var det å høre værmeldingen viktig hos oss. Da hørte vi om ”bankene utenfor” og flau vind og alskens rare saker. Værvarslet var akkurat når mamma leste for oss før vi skulle sove, Olav og jeg, og det var rett etter skumringstimen. En gang vi hadde vært med Hurtigruten i Tromsø, så fortalte de på nyhetene at ”St Svithun ” hadde gått ned. Det var ganske så nifst for jeg hadde glemt den grønne hpndvesten med en hel papirfemkroning ombord i akkurat den hurtigruten da vi gikk i land.
En gang pappa var hjemme, skulle han leke gjemsel med oss. Da var det mange unger utenfor altså, og vi gjemte oss som best vi kunne. Til slutt var det bare pappa som manglet, og vi lette og lette uten hell. Han ble funnet oppe på loftet midt i ettermiddagsluren en time seinere, luringen!
Å ha skumringstime
Min barndom er preget av mors skumringstimer. Du vet vel hva det er? Den blå stunden da dagslyset takker av og til det er så mørkt at man må tenne lampe for å jobbe mer.
I min barndom klippet mor alltid mattefiller på ettermiddagen. Hun satte seg i den lille gyngestolen med en vevd pute i setet. Over treverket hadde hun kastet et vevd teppe som lunet og varmet. Gyngestolen stod ved divan, ved vinduet. Mor hadde lyset inn bakfra.
De gangene hun ikke klippet, ja, så strikket hun lester. Om man skulle samle alle lestene hun strikket i løpet av et langt liv, ville hun nok fylt et helt hus. Det var kjærlighet i hver en maske hun strikket, min mor. Kjærlighet og omtanke for sine. For onkel Leif son trengte lester på havet, for dadda Vigdis som frøs på beina. Alle hadde hun i tankene der hun satt, og pinnene fikk av seg selv i vante mønster. Men de fleste dagene så satt hun med den store saksa.
Den som det var Strengt Forbudt å låne. Den som var lynende kvass, og som jafset og tygget seg gjennom et helt laken på en-to-tre. Den hadde mor i hånden, og så klippet hun jevnt og trutt mens venstrehånden holdt i tøyet og kontrollerte at alle lengdene ble like brede. Etterpå klippet hun hjørnene av i ”svingene”. Så ble tøyet nøstet til store nøster, og til slutt lagt i en eske i påvente av at Asta og hun skulle renne vev.
Mor klippet og klippet ettersom dagen svant hen. Jeg pleide sitte på benken. Som regel lekte jeg med en pose der mor hadde tatt vare på knapper fra tøy hun klippet til mattefiller. Den posen rommet et helt univers. Jeg som ellers hadde maur i buksebaken satt rolig og bare koste meg i det blå lyset. Inne i hodet levde fantasier om hvem knappene var. Jeg sorterte etter farger, valører og størrelse, etter hvem jeg likte best og de med stoff på, gullknapper for seg, og hvite små med øyne for seg. Hele verden var i knappeposen, og jeg var der med den. Alt kunne skje.
Når lyset ble så svakt at det ikke gikk an å klippe mer, la mor saksa fra seg. Hun pleide å sukke dypt, og så satt hun aldeles stille og bare hvilte seg mens dagen ebbet ut. Hva hun tenkte på, vet ikke jeg. Det var en god stillhet å være i. En stillhet uten usakte ord. En stillhet full av undring og glede. Jeg pleide å sitte stille, jeg også, også , når det var nesten så mørkt at jeg ikke kunne skimte mor, og bare glørne fra vedovnen gav et lite lysskjær, da sukket hun igjen. Reiste seg stille og tente lyset. Og så tittet hun på klokka. Som regel var det tid for Værmeldig og Nyheter på radioen. Det hørte hun bestandig.
Dagen var på hell, og det ble mørkt. Natta lå foran oss, og forberedelsene til å legge seg startet. Det var en god stund. Takk til deg, mor, for at du lærte meg å sette pris på skumringstimen.
I ly av mørket
Høsten er en tid da naturen takker for sommerens varme ved å gi grøde. Den pakker seg inn for vinteren og det er intens lukt av høstens siste vekster. Som barn husker jeg godt den skarpe lukten av dampende jord, saueperler og mjødurt.
Kveldene ble mørke og det var et ekstra spenningsmoment- det å tørre å være ute i mørket. Jeg var veldig klar over bøseladden, og når det var mørkt, så var det ikke godt å se hvor den karen befant seg. Da sprang jeg mellom lyspunktene i bygda, med hjertet i halsen! Jeg likte kleint at folk ikke hadde på utelyset sine.
Det var mange slags sysler vi unger hadde for oss som skjedde i ly av mørket. Høstkveldene var som skapt til å utføre litt lysskye saker. Siden alle ungene på Haugnes lekte sammen, og at det derfor var stor aldersspredning, bli vi som var yngst tidlig innvidd i spennende foretninger.
Når høstmørket senket seg var en av de første syslene å sørge for å ha lys i lommelykta si. Det å være eier av en slik lyskilde gav stor status og sikret mot å få høre at ” du er for liten”! Ofte måtte lommelykta ha ettersyn både av pære og batteri, hvis en var så heldig at den hadde overlevd forrige sesong da. Når lykta var i orden skulle en huske på hvor den var, og det var ikke alltid så lett. Slike lommelykter hadde en lei tendens til å bli borte.
Det som virkelig var spennende om høsten var å stjele neper og poteter direkte fra åkeren. Det var ikke det at jeg var glad i rå poteter, men akkurat de potetene vi på litt uærlig hold hadde skaffet oss, de vi snek oss inn mot åkere med vaktsomme skritt mens jorden duftet sterkt av høst, de potetene hadde en fantastisk smak. De smakte forbudt, litt jord ( selv om jeg hadde gnidd av dem på bukselåret før jeg begynte å spise) , søtt og hviskende. Det siste kom nok av at når vi ute i slike ærend, så snek vi oss inn på potetåkeren fra flere sider. Da hvisket vi til hverandre der i mørket. Litt flakkende lommelyktskjær og så denne hviskingen. Det var ulidelig spennende. Tenk om det kom noen? Jeg kan ikke huske at vi tok noe mye potet. Vi pleide til og med å sette kålen tilbake, nesten for å glatte over at vi i det hele tatt hadde vært der….
Høstaktiviteten som fikk nesten like stor betydning for spenningskurven høsttider var å ”gjøre jævel”. Da banket vi på dørene til folk, gnidde på vinduene med isopor eller annet som kunne irritere dem slik at de kom springende ut etter oss! Det var noen som kom med en gang, tittet på vinduet og kastet på seg kallosjene for å snakke oss til rette. Knising og latter når vi kom oss unna var vel like mye et resultat av at vi var kommet oss unna.
Lek under nordlyset
Kveldene begynner å bli mørke, og det er nesten litt skummelt å være ute for oss som er litt mørkeredd og ikke helt trygg for at det ikke finnes bøseladder, spøkelser , troll og annet skrømt. Vi unger venter på den første snøen. Den lar vente på seg. I mellomtiden sliter vi i støvlene som er SÅ tunge sammenlignet med LUGGAN som står klar og bare venter på snøen. Det er nesten som man blir lett som en fugl med dem på beina, og det er nesten slik at man flyr som en vind over frostklargjorder når de kommer på beina. Føttene mine husker hvor lett det var å bevege seg i disse LUGGENE så de venter ekstra spent på at snøen skal legge seg. I mellomtiden går dagene, den ene foran den andre, som en jevn strøm av perler i ulike farger i et perlekjede, kommer de.
ENDELIG en dag da Olav og jeg våkner er det skjedd. Vi skjønner med en gang vi våkner at noe er annerledes; Vi må opp i vinduet for å se. Det er helt hvitt i hele verden!!! Vi jubler, og er ekstra raske med morgenvask, spising og påkledning. Snart er vi ute og leker i verden som med ett er helt annerledes. Vi prøver alt på en gang, å kaste snøballer, å lage snømann, trakkarhus…alt skal prøves. Dagen går mens vi leker og koser oss. Vi er så vidt det er innom hjemme for å varme oss på beina, få nye votter og en brødblings. Det blir ettermiddag og verden blir helt blå.
Snart er det en blek måne som opplyser verden sammen med en myriade av stjerner, og så det vidunderlige , spennende nordlyset da. Det jager over himmelen i alskens farger. De større ungene sier at vi kan få nordlyset til å bevege seg om vi vifter med noe: Og der står vi og vifter med votter og skjerf. Det danser, nordlyset, og egentlig syntes vi det er litt skummelt. Tenk om det kommer og tar oss! Matt ser vi opp på himmelen, tørker snørrdråpen vekk fra under nesen med en loet ullvott
Og så kjenner vi at det er kaldt på beina, at vi må tisse og at magen skriker etter mat. I full fart bærer det hjemover. Dobesøk er det lurt å gjøre før man går inn, det er både kaldt og hustrig på utedoen. En kald vind står liksom opp av hullet når lokket blir tatt av, og så mørkt som det er, er det ikke godt å vite hvem som kan gjemme seg nede i doringen. Det er Illustrert til å tørke seg med. Det er ikke akkurat verdens mykeste dopapir , men fordelen er at man kan lese tegneserien mens man sitter der og dingler med beina.
Etter hvert blir det mer snø. Brøytebilen lager kanter og hauger og det er fryktelig spennende å grave seg snøhule med lange ganger. Det tar tid, og når byggverket er ferdig er det full fart hjem for å tigge en stearinlysstup slik at hulen kan bli opplyst. Det er herlig og varmt inne i slike huler. Og de egner seg godt til å fortelle historier i. Litt nifst er det i det flakkende lyset, og alltid skal guttene fortelle så skumle historier!! Det hadde da vært mye hyggeligere om det var en vakker prinsesse med i historien!!!
Luggene er flittig i bruk. De er så lette å springe i at det er en ren fryd. Vi er lettbeine og koser oss. Å lage trakkarhus med mange rom er en yndet aktivitet blant jentene. Det blir kjøkken og stue, soverom og bislag , og så skal det være inventar; senger og bord. Det er om å gjøre å ikke trå feil slik at rommene blir uryddige. Vi leker og leker…
Ute hele dagen, og når jeg kommer inn sier mor bestandig ; ” Kom hit å gje ho mor ei rosa”, og så vil hun ha en klem fra de røde kinnene med frostroser på.
…og så blir det kveld, mat, lesing på divan under pleddet sammen med mamma; Han Olav i den ene kroken og jeg i den andre… Donald Duck, Pippi og Emil besøker oss i tur og orden. Donald får vi kjøpt på butikken hans Tonning, mens bøkene låner vi på biblioteket på skolen. Det er stor stas. …. og vips så er tiden der og vi skal legge oss.
…Når nettene blir lange
Jula begynte med at mor begynte å snakke om rundvask. Det var etter at hun var ferdig med å bake lefser til jul ,det. Lefser ja, jeg fikk vann i munnen bare av å tenke på dem. Når mor hadde bakt, ble de « mislykkede « lefsene til herlig mellommat; med smør, sukker og et lite dryss av kanel som smakte kamel, slike dyr som var på divanteppet mor hadde fått av onkel Sigmund. Det hadde han kjøpt i utlandet da han reiste til sjøs. Det stakk litt , det teppet, og var derfor ikke noe godt å ligge på, men jeg syntes helt tydelig at de luktet kamel, for sånn måtte da kameler lukte? Kamelene på teppet hadde store kurver på siden av puklene og disse var breddfulle av kanel. Det var helt innlysende at sånn måtte det være.
Morlefsene bodde i en brun koffert på stueloftet før de ble hentet av ulike damer. Der bodde de under et kritthvitt klede av mykt lin og de var pakket omkring med melposer som var revet opp. Når lefsebakingen var avsluttet snakket mor og mamma alvorlig om rundvask. Mamma vasket takene, og mor puslet med vask av vegger og hyller. Det skulle planlegges når og hvor, og det var alvorlige saker. Når så dagen var der, hadde mor vært tidlig oppe og fyrt i ovnen og varmet vann i den store kjelen. Mamma hadde skaut på hodet og vaskeklær på seg. Og så satte de igang! Det var ikke videre trivelig å være inne. Både mor og mamma syntes jeg var i veien, og det luktet sterkt av såpevann. Kjøkkenbordet var dradd midt ut på gulvet, og oppå det stod mamma og tittet intens i taket mens hun vasket. Det var flere bøtter med vann. Noe til å vaske med, noe til å vaske over med, og noe til å tørke av til slutt. Det var kjøkkentaket som var verst. På kjøkkenet var det fyrt med kull, koks og torv, og det var veldig svart i taket. Både mor og mamma var fryktelig opptatt av vasken. De mumlet om at det var svart og gryntet fornøyd når vannet i bøtta ikke lengre skiftet farge. Det gikk dager med den hersens vaskingen. Men endelig var de visst fornøyd.
Da begynte liksom de hyggelige tingene med jula; Kaker skulle bakes, og hele huset luktet himmelsk. Det var smultringer og riflekjeks, og formkake og jeg vet ikke hva….Serinakaker som var litt godt stekt var til å dyppe i kaffekoppen som førjulskos. Himmelsk smakte de!!!
Mor hadde dårlige øyne så mamma pleide hjelpe henne å ordne med julepresanger. Mor hadde en hel eske med brukte julebånd fra året før. De ble hentet frem, papir ordnet og så hjalp jeg til med taperullen og den skarpe saksa. Det var et helt strev, for enden av tapen klistret seg fast i rullen. God jul og godt nytt år stod det på julebåndene som ble dandert på pakkene. Mor hadde strikket haugevis av lester til barn og barnebarn, og disse ble pakket inn. Noen pakker skulle på posten til han Tonning for å bli sendt, og disse ble pakket først.
Og så tok det til å komme julekort, hilsninger og brev…Og jeg kan huske at det ble vanskeligere og vanskeligere å få sove om kveldene. Når snøen kom var det spennende å leke ute. Ettermiddagene var mørke og himmelen bare opplyst av månen, stjernene og nordlyset.
Det var nifst så lenge det var å vente! Kom ikke jula snart? Olav og jeg hadde en rød seng på kjøkkenloftet. Inn av vinduet sveipet fyrlyktas stråler med jevne mellomrom. Det var liksom noe litt nifst med det, og noe betryggende. Vi pleide å leke og hoppe i senga før vi sovnet, og noen ganger kom mamma opp både to og tre ganger for å si at vi måtte sove, og pakke dyna godt om oss.
Fredagen før jul ble badestampen tatt frem. Den var av grå sink og vi badet på kjøkkenet. Mattene ble dratt til sides og så ble baljen fylt med vann: Det verste var når håret skulle vaskes; Såpa svei i øynene og det var for varmt eller for kaldt vann til å skylle håret. Etterpå var det deilig å krype ned i senga som var nyskiftet på.
Natt til julaften var det plent umulig å få til å sove; Nissen skulle komme med godsaker til strømpen!
Vi kjempet med søvnen i det lengste for å få et glimt av nissen, men aldri greide vi det!!! Ikke en gang hørte vi at han listet seg inn og fylte godsaker som mandarin og twist i strømpene våre!!!
Julaften var det fest fra morgen til langt på kveld. Mett av god mat, inntrykker og utpakking av gaver sovnet jeg bestandig tidlig. Nå var det ikke mer å vente på.
Første juledag var en innedag da presanger ble beundret og det var stille, så stille både ute og inne. Pappa gikk rundt i kvitskjorta og finbuksa og røykte sigar, og det luktet jul, granbar og mandarin ….Så ble det juletrefest på skolen! Det var liksom den nest jeveste dagen etter julaften.
Vi måtte pynte oss og kjemme hår før vi gikk dit. Det var et hersens liv å få strømpebuksene på uten at det ble trekkspillfolder nedover leggene!
Juletreet var flott pyntet og det var dekket på med kopper og fat til langbord. Vi hadde et fat med mat med alle sammen, og det ble servert kakao. Alle var der, og vi gikk rundt juletreet og sang, spiste og så det flotteste; Vi SPRANG. Det var mye plass å springe på skolen så vi yngste sprang, opp og ned trapper, i korridoren, opp og ned yttertrappa når lakkskoene var gått varme…Oppe på loftet på skolen var det spennende å springe. Der stod sykebåra som sanitetsforeningen hadde kjøpt inn. Den var skummel og av flettet kurv, slik kleskurvene var. Med skrekkblandet fryd så vi på den. Noen ganger gjemte det seg litt større gutter oppi kurven( det var helt ulovlig altså) og da skremte de oss småjenter kraftig da de hoppet frem med sitt BØ, brølt veldig høyt!!! Gjett om vi hylte!!!! Den kvelden var det aldri vanskelig å sove; Beina var tunge av all springingen….og så moro som det var!
…Og engler daler ned i skjul
Adventstiden er full av lukter som får fordumste juleminner til å dukke opp fra et henslumret mørke dypt nede i minnenes arkiv. Det er rart med det; Det vi tror er glemt , ligger der, gjemt under lag på lag med nye erfaringer, og det er bare en liten fert av en kjent lukt som skal til før vi stopper litt opp, og plutselig er i 6 år igjen: Rart, hva?
Da jeg var 6 år bodde jeg på Haugnes. Det var bygda mi. Stedet hvor jeg kjente hver stein og hvert et hus. Beina mine visste hvor langt det var å gå ned på Tofta til Anita, venninnen min. På turen ned gikk jeg innom butikken hans Oddvar. Han hadde fått inn noen nydelige esker med dukkekopper i gilde farger. Jeg var innom der for å se på koppene hver dag. De var røde. De var laget av plast og pakket inn i en stor eske, med gjennomsiktig plast foran. Jeg kunne telle, så jeg visste at det var 4 kopper med tefat og asjetter til. I tillegg var det en kaffekanne med lokk på, og den hadde en gul kant rundt seg.
På butikken luktet det av mat. Masse forskjellige matsorter. Oddvar hadde noe som het kjøledisk, og i den durte og bråket pølser og ost. Pølsene kom forresten i store spenner som var blå. På dem stod det skrevet BOTHNER og så MIDDAGSPØLSER. Det siste var litt vanskelig å stave seg gjennom for det var slikt et langt ord. Jeg visste også at pølsene hang fast i hverandre, og at han Oddvar tok en kniv og skar mellom pølsene når jeg var der for å handle middagsmat. Pølser likte jeg forresten godt. Det smakte herlig sammen med poteter og så brånet smør som freste så spennende når mamma helte det over maten. Potetene skulle være « krakka» slik at smøret ble deilig vått. Jeg fikk munnen full av vann bare ved tanken på middag. Men nå var det altså dukkekoppene det gjaldt. Det var bare det jeg ønsket meg. Jeg hadde fortalt mamma at om jeg ikke fikk dukkekopper, så kunne det være det samme med hele julegaven. Han Oddvar hadde en disk man stod ved når man handlet. Det var mye spennende på innsiden av disken som man altså bare kunne beundre på avstand: Oddvar hadde forresten mange spennende ting stilt frem i anledning julen. Det var et nydelig hestebilde. Hesten på bildet lignet ikke mye på den hesten jeg kjente. Hesten på bildet var svart og hadde liksom en glinsende man, mens min hest var lysbrun, og glad i sukker. Det var Arnold som eide den hesten. Han hadde hus der nord, der vi bodde, men det var bare av og til at han var der. Hesten hans var fryktelig stor, og vi unger fikk sitte i vogna bak. Det var frydfullt spennende.
Men altså, det var disse dukkekoppene. Jeg maste på mamma hver dag om at hun måtte kjøpe julepresang til meg, og av redsel for at hun hadde glemt hva jeg ønsket meg, så minnet jeg henne på det hver morgen mens Olav og jeg åpnet adventskalenderen. Det var små plastfigurer i den, kalenderen altså, og de hadde en rund plastdingst i hodet slik at de kunne tres på en snor. Jeg var begynt å få vise menn i kalenderen, så det var ikke mange uåpnede luker igjen. Det begynte liksom med sauer, lam, asen og okse, og gjetere og så kom vismennene, englene og Maria og Josef. Jeg visste at det var et Jesubarn i krybben i luke nummer 24, for i den hadde jeg lurkikket, bare bittelitt. Hver dør i adventskalenderen var perforert slik at en kunne se at jeg hadde tittet litt under lokket, om en så riktig godt etter; Jeg var så spent, og det var liksom at hver dag var nesten som et helt år ellers; Jeg gledet meg så fryktelig til jul, og så var jeg så redd for at Oddvar skulle selge dukkekoppene til noen andre! Jeg hadde sett for meg at Anita og jeg , og så dukkene våre skulle drikke kaffe i dem, og at jeg , som eide koppene skulle si;» Anita, vil du ha en kopp til ? «, slik som de voksne pleide å si.
Og når hun så ja, takk, skulle jeg skjenke oppi og by henne melk fra fløtemuggen. I sukkerkoppen skulle det være sukkerbiter av det hårde slaget; De skulle komme fra en pakke hvor det stod HÅRD RAFFINADE, fra Tate&Lyle. De sukkerbitene var ekstra gode, for de kunne man dyppe flere ganger i kaffen uten at de gikk i oppløsning og så kunne man slurpe ut den deilige kaffesmaken med melk som ble blandet med sukker. Det var egentlig litt rart det der, for når en dyppet sukkerbiten ned i kaffekoppen, så ble den snehvite kuben helt lysebrun, og så vips , med et eneste slurp når man sugde på den, så var den hvit igjen. Ikke like hvit som den hadde vært, men hvit. Det var forresten en egen teknikk med å få sukkerbiten til å vare lenge: Man måtte holde den forsiktig mellom tommelfingeren og pekefingeren, og så måtte man dyppe den fort nedi kaffekoppen uten å brenne fingrene på den varme væsken., og så måtte man være snar når man supet i seg kaffen, slik at sukkerbiten ikke ble for våt. Mamma så at det var noe svineri å dyppe sukkerbiten flere ganger i kaffekoppen, men hvordan kunne noe så godt være noe SVINERI?
Jeg så for meg at Anita og jeg skulle sprike litt med lillefingeren når vi drakk kaffe, for det hadde jeg sett at noen voksne gjorde, når de drakk kaffe av de fine mokkakoppene, de som hadde gull på innersiden, og som var helt sorte utenpå, Egersund stod det under dem: Mamma pleide si at de koppene ikke var noe gode å drikke kaffe i for kaffen ble så fort kald i dem. Det passet meg bra, som da var sjansen til flere dypp med sukkerbiten til stede; Jeg hadde opplevd at vanlige hverdagskopper, slik som stod sammen med middagstallerkenene holdt kaffe glovarm, og da varte liksom ikke sukkerbiten så lenge. Mamma sa forresten at jeg hadde en sukkertann, hva hun nå mente med det.
Alt dette hadde jeg sett for meg, men dukkekoppene stod fremdeles på hylla i butikken hans Oddvar. Jeg var så redd for at jeg ikke skulle få dem. Det kunne være det samme med både godteri og nye lester dersom det ikke lå dukkekopper under treet!!!!!
Mamma snakket om at det kostet penger , og at jeg måtte vente, men det var vanskelig.
Dagene sneglet seg av sted, og jeg fikk både jomfru Maria og Josef i adventskalenderen, og så var jeg så opptatt med andre gjøremål at jeg ikke rakk å hilse på dukkekoppene på Oddvarbutikken. Det var tre som skulle kjøpes og klargjøres, og en pappa som kom hjem , omgitt av kamfersukkertøy og lukt av jod fra det hemmelige legeskrinet sitt, som jeg fikk titte oppi av og til. Og så alle hemmelighetene da, og lukten av kjøttrull på kok…Endelig, Jesusbarnet spratt ut av julekalenderen og i nissestrømpen, som jeg heller ikke i år greide å få et glimt av nissen mens han pakket, var det rosiner og twist og mandariner.
Endelig skulle vi pakke opp. Under treet var det to pakker til meg. I den ene var dukkekoppene fra Oddvarbutikken, og i den andre var det poselenskopper som pappa hadde med. Han hadde hørt at jeg ønsket meg så fælt dukkekopper, så han hadde vært på en butikk før han kom hjem. Så flotte kopper hadde jeg aldri sett! De røde plastkoppene bleknet i forhold. Poselenskoppene var laget i China, det stod stemplet under, og de var hvite med rosa blomster…Straks ble drømmen om julesenskap med Anita omformet til å omfatte koppene i poresel. De røde plastkoppene seilte sin egen sjø. I dag vet jeg ikke hvor de er blitt av, men poreselnskoppene, de lever i beste velgående i skapet mitt, og når jeg tar dem frem og ser på dem, ja da er det som et streif av barndommens jul kommer tilbake og lengselen etter å eie dukkekopper man kunne dekke med dukkekopper stiger opp i kroppen. ….og siden dalte engler ned i skjul.
Mandelkverna etter ho mamma
Juleminner er fra min barndom knyttet til lukt og smak, og fornemmelse av voksens arbeid. I mitt skap har jeg den gamle mandelkverna som var fremme hver jul. Den er av skrutypen, og har en kropp av metall . Vår kvern var rød på toppen, det var en trekloss som var malt rød . Den tressa man liksom ned på mandlene i beholderen for å få dem malt. Det var alltid veldig vanskelig å finne et sted på benken hvor kverna lot seg skrue så fast at den stod i ro mens mandlene ble malt. Ofte måtte det en bit med gråpapir under så den ikke sleit seg løs. Det var Olav og min jobb å male mandlene til fyrstekaka. Det var liksom toppen av stas til jul det fyrstekake.
Mamma sin oppskrift hadde mange ingredienser, og den var skrevet av. Det var slik oppskrifter vandret i de dager. Papiret var fra en Norgespost, og den var godt brukt. Eselører hadde den og spor etter både mel og kanel. Mens vi malte, og aldri syntes vi kom noen vei…(Den ene av oss holdt på trelokket, og den andre dro sveiva rundt til vi ble sliten; Da byttet vi!!!) laget mamma deigen. Det var vanlig mørdeig, og den så ikke videre god ut. Siden det var eggeplommer i den, hadde den en flott farge. Deigen måtte kvile før den ble klemt ut i forma. Det var egentlig litt rart det, at en deig måtte kvile. Jeg trodde at det bare var voksne som kvilte på dagen. Mens vi malte videre tok mamma den lille håndpiskeren som også satt fast på benken med en skru, og pisket eggehviter helt stive. Det var nesten magi det. Ifra seig masse ble de til hvite skyer av skum som var helt faste. Så skulle kanel og kardemomme i , og da luktet det jul! Litt mandeldråper skulle til, og noen kokte poteter som var krakka helt fint med en gaffel. Jeg hadde hørt mamma si at oppskriften var fra KRIGEN da man ikke hadde så mye å hjelpe seg med når man skulle bake, og at det var derfor det var poteter i fyllet.
Endelig var vi ferdig med mandlene. Alt ble blandet i eggehviteskyene, og deigen klemt på plass i en rund form: Til slutt trillet mamma pølser som hun laget gitter over mandelmassen med. Da var vår jobb over, og vi lekte mens kaken stekte seg og sendte de lifligste dufter av jul rundt seg. Enda i dag fornemmer jeg lukten av jul med å se på mandelkverna. ..og her er oppskriften om du formår prøve verdens beste fyrstekake.
FYRSTEKAKE
-fra krigens dager
100 gram farin
125 g smør
1 eggeplomme Vanlig mørdeig
4ts bakepulver
Fyll:
100-150 g mandler- uskoldet
150 g farin
150 g kokte kalde poteter(moset)
3 stenk mandeldråper
½ ts kanel
¼ ts kardemomme
1-2 stivpiskede eggehviter (som farinet blandes i litt etter litt når de er stiv)
Stek midt i ovnen på 170 grader ca 45 minutter.
Sov søtt, søsteren min
Den høsten jeg var to år, skulle jeg til tante på Dverberg. Jeg hadde ikke registrert at mamma hadde stor mage, og skulle ha en baby, og at jeg derfor skulle være hos tante Judith, men sånn var det. Olav var ikke med. Det viste seg at han var reist til Tromsø for å være hos tante Hulda, men det visste ikke jeg.
Det var alltid veldig spennende å ta bussen til Dverberg. Det tok fryktelig lang tid, for bussen skulle stoppe i alle bygdene innover øya. Det var både post og varer som skulle leveres, og innimellom stoppet sannelig bussen også mellom butikkene for å levere varer til folk i heimhusene. Det tok fryktelig lang tid, altså!!! For en liten vitebegjærlig kropp som meg var det vanskelig å sitte stille så lenge. På et vis greide jeg det. Det var mange folk å se på bussen, og om jeg kikket ut av vinduet så jeg både kuer og hvilke gardiner folk hadde i vinduene sine!
Da vi kom til Dverberg var mamma sliten. Jeg ble lagt mellom hvite og nystrøkne laken. Det var alltid så deilig med sengklærne hos tante Judith. De var deilig å sove i!
Da jeg stod opp om morgenen, hadde det skjedd forunderlige ting. En hvitkledt sykepleier i uniform minst like hvit som lakenene til tante var der. Hun het søster Kirsten, og hun hadde en rar hette på hodet. I armene sine bar hun en bylt. En bitteliten bylt som klynket og gråt.
Det hadde skjedd store ting på den ene natten.
Heidi het hun, den nye lillesøsteren min.
Jeg husker ikke så mye mer av den høsten. Julaften derimot er brent fast i bevisstheten. Ikke fordi jeg husker at Heidi plutselig hadde sluttet å puste. Ikke fordi jeg husket at mamma gråt. Stemningen i huset derimot den husker jeg. Den er lagret på et sted langt der inne som en fornemmele av tung sorg.
Hun var ikke mer, lillesøsteren min.
Minne om henne er et kald gravstein på kirkegården som vi alltid hegnet om.
Minneord etter Judith Hansine Linchausen, født Lorentsen
I en sirkel av kjærlighet
Du ble født inn i en sirkel av kjærlighet, tanta mi
En familie fattig på gods og gull,men rik på omsorg og omtanke for hverandre:
Kjærlighet omsatt i slitesterk praksis, var det, og det vevde sterke bånd dere i mellom.
Arbeid og slit ble ditt lodd, tanta mi.
Som nest eldst i en søskenflokk på ti stod oppgavene i kø.
Tidlig fikk du lære at i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.
Døgnet hadde ikke nok timer heller, da du fikk familie.
Arbeid og onn var din hverdag med butikk, bakeri og gjestgiveri.
Enda hadde du ork og overskudd til meg, til tantebarnet
Som var full av uro og makk i rompa,
Og med mine hvorfor og hvordan til alt du sa.
Du tok deg igjen i hagen din.
Der fant du ro blant gulerøtter, dill, salat og isop.
Godhjertet gav du av din grøde og delte din kunnskap.
Du blomstra i lag med hagen din, tanta mi.
Tid hadde du:
-Til å reie opp senga og prate med meg om kvelden.
-Til å undre deg sammen med meg om alle raritetan i skapan.
-Tel å fortelle om «førr i tida» til nysgjerrige barneøyne som seinare ble voksen.
-Tid til å vise og tid til å lære, tanta mi, du var gull verd for meg!
Moltemyran lokka
Og tyttebærene fikk ikke stå trygt for deg.
På sykkel og til fots tok du deg frem,
du nøt å være ute.
Tanta mi, levende interessert i det som levde og grodde;
Det gav deg styrke i hverdagskavet.
Omsorgen og omtanken du sjøl hadde fått gav du videre
til meg gjennom utallige kaffekoppa og påsmurte brødskive.
Overlevering i en prakisk hverdag der du uten ord
fortalte meg at jeg var en del av slekta og at jeg var verdifull.
Bånd fra barndommen som blei ster og gav meg styrke.
Omtanken fra ei tante står i særstilling i sånt arbeid.
Takk, tanta mi, for at jeg har fått lov til å være i din kjærlighetssirkel
Hilsen tantejenta Beate
Haugnes 
Det var hyggelig å lese de fortellingene av Beate.Jeg visste ikke noe om denne sida før i dag ellers ville jeg bestilt den boka. Jeg er født 300545 og jeg flytta til Andenes 14121953. Jeg minnes mars 1953 da det var det fryktelige uværet som tok vinduer i hvert et hus langs Haugnes- arma. Min eldste søster måtte gå å få hjelp fordi min far var på Svalbar og mamma måtte passe oss 3 unger og den yngste var ikke 1 år. Det var så nervepirrende å vente på min søster fo r.de elva hun måtte over var farlig. Der og da lovet jeg meg selv at der ville jeg aldri bo. Men jo eldre jeg har blitt føler jeg at mine røtter kommer derfra. Jeg var på Haugnes treff sist gang det var og jeg håper jeg opplever det en gang til. Det var så deligig å komme sammen med de haueskarran. Det eneste jeg fikk sett av minneverditing var grunnmuren fra skolen og Haugnesløkta.Hilsen Annie.
Det er bare helt fantastisk hva Beate Heide klarer å få mellom to permer. Ved å lese dette, dukker utallige minner frem. Minner som er verdifullt å oppleve nå når man er midt i 60-årene. Hjertelig takk til Beate!!